Dårlig Internett

Beklager litt lite innhold for tiden. Internettet her på vårt siste hotell er ustabilt og dårlig, fungerer best på mobile enheter.

Vi har noen rolige dager nå, slapper av og er sammen med venner

Be a hero, with GoPro

Oliver med snorkelutstyr

Vi kjøpte en Hero 3 da vi var i Dubai. Vi har ikke fått åpnet pakken og lært oss hvordan den fungerer før i dag, mandag 25, den siste dagen i Hikkaduwa. Vi tenkte derfor å ta en snorkeltur ut til korallrevet for å teste dette vidunderkameraet.

For to dager siden var vi her ute og snorklet uten kamera. Da var sikten i vannet svært god, og vi fikk se hvordan korallrevet har begynt å vokse igjen etter å ha blitt ødelagt av en sesong med varme havstrømmer på nittitallet. Vi fikk også oppleve at 3 havskilpadder svømte dovent forbi oss, så nært at vi kunne ta på skallet til den største av dem.

Noe av dette håpet vi ville gjenta seg i dag.

Men, dessverre var sikten mye dårligere i dag, og vi var heller ikke helt trygge på kameraet. Det eneste vi har fått ut av kameraet er noen få bilder. Oliver filmet en skilpadde og Terje dykket ned for å filme noen fargerike, store fisker. Dette har vi ennå tilgode å se bildene av, vi har bare lyden så langt....

Denne "storfisken" var eneste fangsten på kameraet under
dette dykket

Dette er ikke lov i Norge!

Som nevnt, tok Elin med seg guttene ut for å more seg litt midt på dagen. De dro til nærmeste by nordover, der det var en elv som rant ut i havet. I deltaet her var det masse tilbud om vannsport. 

Først kjørte guttene kjørte i ”donuts” etter båt, mens mamma satt i båten og passet tempoet og tok bilder. Ansiktene til guttene forteller egentlig alt om hvor gøy de hadde det, og de har sagt etterpå at å kjøre "donut" var det morsomste hittil på turen. 

Etterpå fikk begge to prøve vannscooter, en maskin som er forbudt å kjøre i Norge utenfor godkjente øvelsesområder. Til slutt var det stuping og bading en stund, før turen gikk tilbake til pappa og arbeidet med skilpaddene.

Victor smatt opp en kokospalme og hoppet uti det

Oliver kjører her vannscooter, og ser ut til å like det!

Egg, strand og skilpadder

Her vasker vi skilpaddene for brun skadelig sopp.
Verktøy = sand

Et av høydepunktene vi hadde sett for oss før avreise, var å få jobbe som frivillige for prosjektet Kosgoda Seaturtle Conservation litt nord for Hikkaduwa, der hotellet vårt er. Her kommer 5 av syv truede skilpaddearter i verden opp på stranda for å legge egg nå i vintermånedene.

Det var ikke spesielt vinterlig denne dagen, med omtrent 35 grader i skyggen, og vi ble satt umiddelbart i arbeid på stedet. Først skulle skilpaddene mates, noe som ble gjort i separate tanker. Vi renset tanker, bar vann og kuttet fisk den første lille timen.

Deretter skulle dagens (dvs nattens) nylagte skilpadde-egg graves ned. Det er slik, at skilpaddebestandene er truet, mye på grunn av oss mennesker. Vi spiser dem, vi samler på skjellene deres og vi slenger ting i havet som skilpaddene forveklser med vanlig føde. En plastikkpose kan lett forveksles med en manet, noe som er Leatherback skilpaddens hovedføde.

Her på strendene på Sri Lanka, er det mange ivrige lokale folk som graver opp eggene. Dvs, stort sett alle skilpadde-reir blir plyndret av mennesker. Eggene kan de spise selv, eller selge på svartebørsen for omtrent en krone egget. For å bevare standen av skilpadder i området (skilpadder kommer alltid tilbake til den stranden de ble født), ble dette prosjektet opprettet. Deres hovedmisjon er å kjøpe eggene fra lokalbefolkningen, sørge for at eggene klekkes, og så slippe dem ut i havet når skallet har herdet seg såpass at de små krabatene ikke så lett blir bytte for sine naturlige fiender.

I dette hullet i sanden skulle 45 egg legges forsiktig ned

Natt til i dag, var det 3 skilpadder som kom opp på stranden for å legge egg.  5 reder skulle derfor graves for hånd i sanden inne i klekkeriet, og til sammen ca. 300 egg legges forsiktig ned. Eggene ser ut som bordtennisballer.

Det siste vi gjorde før lunch var å sjekke de redene som var klekket i løpet av de siste dagene. Vi gravde disse opp, sorterte ut gode egg fra eggeskallene som lå igjen, og jammen dukket det ikke opp noen små krabater da vi gravde. Disse løftet vi forsiktig ut av sanden og slapp opp i den store tanken sammen med de hundre andre som svømte  rundt der fra før.

Det er spesielt to typer skilpadder som det kommer mye av her;  den store Green Turtle som man tradisjonalt har laget suppe på, og den lille Olive Ridley som er minst i størrelse av havskilpaddene. I tillegg finnes Hawksbill, Hatchback og Leatherback her på øya.

Victor slipper ut skilpaddene, en for en. I hver slik
bøtte var det 25 småtasser som skulle ut i havet

Etter lunch dro Elin og guttene ut for å more seg litt, mens Terje ble igjen. Det var mye forefallende arbeid som skulle gjøres, og mye svette som ble lagt ned. Men, lønn for strevet fikk vi på slutten av arbeidsdagen, da vi fikk være med på å slippe skilpaddene ut i havet. En flokk besøkende fulgte etter oss og guttene, da vi bar 125 små skilpadder i bøtter ned til stranden. Her la vi en og en ned på bakken, og fulgte med på hvordan de ivrige kravlet seg ut i vannet og ut til et langt liv (skilpadder kan bli over 100 år) ute i havet. Om ca. 30 år kommer de tilbake hit som voksne, for å legge egg til en ny generasjon.

Slitne, men fornøyde etter en hel dag i arbeid på stranden i Kosgoda

Minnene etter tsunamien

Bare skorsteinen til kjøkkenet står igjen etter dette huset

På vei til månesteinsgruven kjørte vi gjennom et område der det ennå ikke var ryddet opp etter tsunamiens herjing i 2004. Sørkysten av Sri Lanka ble hardt rammet, og hele landsbyen der vi nå bor, Hikkaduwa, ble lagt i grus. Nå er den bygget opp igjen, men her litt lenger nord kan vi fortsatt se hva kjempebølgen gjorde.

På toglinjen som går her, var det bla et helt tog som ble knust av bølgene, og 400 mennesker døde ombord.

Langs veien her står to minnesmerker etter tsunamien.

Månesteinene

Oliver ved slipeskiven

Oliver hadde et innfall, at han hadde lyst til å finne noen steiner som var typisk for Sri Lanka og ta med hjem. Han har en liten samling i vinduskarmen. Sjåføren hjalp oss med dette, og tok oss til en månesteinsgruve bare 10 minutter fra hotellet. Her henter man opp både hvite og blå månestein, og andre smykkesteiner fra andre deler av landet hentes for foredling.

En egen liten fabrikk hadde de opprettet på stedet. Her kuttet, slipte og polerte de flotte smykker med gammeldagse verktøy. Oliver fikk prøve seg på slipemaskinen, og vi kjøpte en del flotte emner å ha med hjem til samlingen. Den fineste var et stort firkantet stykke av blå akvamarin, som visstnok er lykkesten for dem som er født i mars måned, slik som Oliver er.

Emner til smykkestener, alle er funnet på Sri Lanka

Umenneskelige forhold å jobbe nede i denne 20 meter dype gruva

Her har arbeideren vasket ut noen små månestener fra sanden
nede i gruven

På cricketkamp i Galle

Utsikten fra Galle Fort ned på cricketbanen

Oliver og Terje ble enige om å dra på oppdagelsestur, og de neste 3 innleggene handler om hva vi oppdaget på turen. Vår første plan var å kjøre til det gamle nederlandske fortet i Galle, den nærmeste store byen fra Hikkaduwa her vi bor nå.

Fra toppen av fortet hadde vi glimrende utsikt ned på Galles store internasjonale cricketbane. Her var en kamp i god gang, og vi ble sittende og tyvkikke en stund. Mens vi så på, klarte de to batsman'ene å få inn flere boundaries, både en sekspoenger og firepoengere.

Bowlerne virket ikke å være helt i Omar Ghul klasse, og ingen wicketer falt mens vi så på. Det var bare ved et tilfelle at utelaget ropte "Out", men begge umpirene avfeide dette og vinket spillet videre.

Rafting på Kelani River

Victor og Oliver likte seg godt på elven

Dagen i dag skulle være en lang kjøretur, fra fjellbyen Nuwara Eliyah, til kystbyen Hikkaduwa i sør. Sjåføren vår har advart oss og sagt at turen kom til å ta seks timer. I tillegg var en av veiene som skulle ta oss ned fra fjellet, stengt pga steinras, slik at vi måtte kjøre en omvei tilbake mot Kandy, der vi kom opp for to dager siden.

Men, til tross for omveien, betrygget sjåføren oss at vi ville kjøre forbi Kitulgani, en landsby som ligger langs Kelani elven, og som er kjent for to ting; rafting og for å være location for storfilmen "Broen over River Kwai" fra 1957.

Da vi kom til Kitulgani, stoppet vi langs veien og forhørte oss med en av mange rafting arrangører hvilken tilstand strykene var i, og hvor stpr vanskelighetsgraden var. Ingen grunn til bekymring, dette kan tre-åringer klare, fikk vi til svar. Vi hev oss derfor ut, skiftet til badetøy og tok på sko som kunne bli våte. Off we went!

Klare for tur. Reklamen sier seg selv...

Elven var nydelig å rafte på, vi passerte gjennom 4-5 rolige stryk, og den eneste "action" vi opplevde var at vi forsvant baklengs ned det største stryket. Her ble Victor nesten kastet ut av båten (slapp av, han hadde både hjelm og redningsvest), båten ble full av vann, og selv pappa ble litt skeptisk.

Et rolig parti førte oss forbi den angivelige location for filmen, uten at vi så noen som helst spor etter dette. Vi må nok se filmen på nytt for å se om vi kjenner oss igjen.

Til slutt ble vi oppfordret til å svømme det siste stykket, noe som var en utrolig forfriskende opplevelse på en ellers brennhet dag.

Mor må passe på ar barna holder seg i tauet når guiden
roper "relax". Hun er jo den eneste som hadde gjort dette før

På vei mot stryk nummer 2

Her sa guidene våre at filmen "broen over river kwai" ble filmet

Så var det å svømme det siste stykket. Victor, pappa og
Oliver er allerede i vannet.

Dembatenne te-fabrikk

Tefabrikkene på Sri Lanka er levert som byggesett fra
gamle England og ser stort sett slik ut. Dette er altså
Dembatenne fabrikken ved Haputale

Da Sir Thomas Lipton kom til Sri Lanka i 1890, kjøpte han 5 konkursrammede plantasjer. En av dem var Dembatenne, som senere ble hans favorittplantasje. Teen her vokser på mellom 1500 og 2000 meter, og er derfor av såkalt "High grown" kvalitet. Lipton bygde allerede samme året en tefabrikk på plantasjen, en fabrikk som fremdeles er i bruk, og som fremdeles leverer te til Liptons pakkeri i Colombo. Neste gang du drikker en Lipton te fra supermarkedet, er det ganske sannsynlig at noe av den kommer herfra.

Vi fikk en svært interessant omvisning på fabrikken, og ble foret med detaljer som det tar for lang tid å skrive om her nå. Men, at det kommer inn 20 tonn med teblader hver dag, og at produksjonslinjen fra teblad til ferdig te tar omtrent 16 timer, det kan vi jo ta med. Prosessen er omtrent slik; Sortering, tørking, rulling, kutting, fermentering, brenning og siling. Teen leveres i 50-70 kilos sekker til oppkjøpere, og blant dem altså gode gamle Lipton.

Lipton's Seat

Elin på utkikkspunktet

Vi nordmenn som liker å gå i fjellet hjemme, trekkes nok mot høydene når man er på langtur og har mulighetene til å trekke inn den friske og tynne luften. Legg til en viss historieinteresse og tidlig planlegging, så begynner enkelte reisemål å gi seg selv, slik som det kjente utkikkspunktet Lipton's Seat.

Sir Thomas Lipton var en skotte som kom hit til Sri Lanka i 1890 og oppdaget en teproduksjon i nedgangstider. Han kjøpte opp 5 teplantasjer som var gått konkurs, inkludert sin favoritt, Dembatenne, som ligger 1500 meter over havet bortgjemt i fjellene rundt Haputale. I åsene over sin favorittplantasje, fant han et utsiktspunkt, med 360 graders utsikt, og en loddrett klippe som falt mer enn 1500 meter rett ned. Her pleide han å ta med seg sine venner og partnere på picnic.

Oliver midt i teplantasjen

I dag var det vår tur til å ta denne turen. Det var et fantastisk vær da vi startet kjøreturen fra hotellet i Nuwara Eliyah, men desverre la tåken seg over landskapet mens vi var underveis.

Vi ba sjåføren stoppe like overfor Dembatenne fabrikken, der skiltene viste 6 km til toppen, og la i vei.

Det var en passende temperatur for fjelltur, like over 20 grader. Duften fra millioner av tebusker krydret nesene våre mens vi vandret oppover. Vi møtte andre norske, vi møtte også late rike srilankesere fra hovedstaden som freste opp til toppen i BMW X5, og vi møtte hundrevis av teplukkere.

På selve toppen hørte vi bare bruset fra avgrunnen der nede, vi kunne bare ane hvor langt det egentlig var ned. Men, det var uansett en deilig fjelltur, uansett vær! På veien ned, tok vi alt vi kunne av snarveier gjennom temarkene, og traff sjåføren vår nede ved plantasjens eget sykehus.

Da vi kjørte inn i Haputale, kom tåka. Kan du se at det
ligger en togstasjon og en by her, på ca. 1550 meter?

Etter starten ved Dembatenne fabrikken, gikk vi forbi
denne skolen. Her får alle barna som vokser opp på
plantasjen tilbud som skolegang

Pappa og Victor 

Et skilt viste oss tydelig at vi var fremme, men som
bildet viser er det bare tåke utenfor kanten

Victor tar en velfortjent hvil på toppen.

Slike teplanter sto tett i tett på hele turen

Damene som plukker te

Slik veies te-sekkene, så damene skal få betalt

 Et av de mest kjente og idylliske bilder fra Sri Lanka, er bildene av de tamiske damene som plukker teblader for hånd på plantasjene her oppe i høylandet på Sri Lanka. Den mindre idylliske siden ved disse bildene, er at disse damene tradisjonelt er blandt de mest fattige på hele øya.

Dette ble selvsagt et tema da vi traff på slike plukke-te damer langs veien i dag. De bærer en stor sekk på ryggen, der de skal samle minimumsmålet på 21 kilo. De har en stor stav for å måle høyden på buskene, og de har spesielle forklær som beskytter dem mot å bli skrapet opp av buskene. Mange av dem foretrekker å gå barbent.

Da vi møtte dem, ble vi slått av hvor små de var. De hadde også røde, blødende gummer ettersom mange av dem tygger narkotiske blader. De smilte med utstående tenner og tigget penger av oss da vi tok bilde av dem.

En dagslønn for en slik teplukker er 600 rupees (30 kroner), dersom hun når minstemålet sitt. Deretter får hun betalt for antall kilo. En god plukker kan tjene opp til 100 kroner på en dag. De siste årene har deres sosiale forhold bedret seg, siden plantasjene har forpliktet seg til å bidra med sosiale goder. Arbeiderne får kost og losji, og barna deres får skolegang.

Men, tross fremgangen på den sosiale fronten de siste år, legger dette allikevel en liten aber til smaken av ceylon-te.

Tre plukkere vi møtte, som villig stilte opp til fotografering, mot
en liten avgift på 100 rupee

Lunch med utsikt

Utsikten fra vårt restaurantbord

På vei fra Kandy til Nuwara Eliyah, stiger veien omtrent 1500 meter. Når du legger til snirklete veien og stigning på 10-15 % til den allerede kompliserte trafikken på Sri Lanka, så tar selv en forholdsvis kort tur lang tid. Det var derfor passende å stoppe et sted underveis for lunch.

Vi stoppet på en nyåpnet restaurant i Rambulla, ved utsikt både utover Victoria dammen, fjellene og fossene i nærheten. Her ble det severt en nydelig buffet, som vi storkoste oss med.

Så langt har reisen vært en stor opplevelse i matveien. Ikke et eneste måltid har vært skuffende, snarere tvert imot. Og, ingen av oss har hatt noen mageproblemer så langt. "Fingers crossed".

Fri luft og plass til mange gjester

Guiden vår fortsetter sin tjeneste også mens vi spiser

Wellington og Oliver

Wellington, Oliver og Elin foran helligdommen i Kandy

"Buddhisme er ingen religion, det er en filosofi"

Slik innledet vår guide i det berømte Temple of the Tooth i Kandy sin rundtur i det store komplekset midt i Sri Lankas kulturelle hovedstad. Inne i templet, godt skjult i 7 skrin inne i hverandre, bak forheng og dører av gull, ligger den angivelige venstre visdomstannen til Buddha, og den som eier den skal inneha makten til å herske over landet.

Kritikerne (her representert ved britene som inspiserte helligdommen da de erobret Kandy i 1815) beskriver den som mer sannsynlig å være en krokodilletann. Ingenting er lett å bevise/motbevise, da ingen får se den hellige relikvien, bortsett fra et utvalg personer i en time hvert 5. år.

Wellington forklarer hvordan en prinsesse gjemte tannen
i håret sitt da hun smuglet den til Sri Lanka

Wellington, som vår guide het, var en guide av den typen som lirer ut av seg opplysninger i en konstant strøm, og i en mengde som lett får deg til å tro at alt er sant. Mye av essensen hans var nok det, men vi husker ikke alle disse detaljene. Vi sitter mer igjen med inntrykket av at det i dyrkelsen av Buddha er mye grubling, symboler og rituelle handlinger.

Det morsomme med dagens rundtur i Temple of the Tooth, var at Oliver nettopp hadde hatt om buddhisme på skolen, og husket en del faktaopplysninger om prins Sidharta og om buddhismen. Han begynte også å stille spørsmål til guiden. Dette synes Wellington var så festlig at han økte tempoet betraktelig, og var veldig interessert i å vise oss hvordan man kunne bli buddhister.

"Dont worry, its not a religion, its a philosophy", gjentok han flere ganger.

Da vi forlot ham ved bilen vår noe senere, uten å ha tatt imot tilbudet om inngående innføring i konvertering, smilte allikevel Wellington fra øre til øre, overbevist om at i dag hadde han hatt de beste gjestene på lenge.

Det siste kongepalasset i Kandy

Gårdsplassen inne i tempelkomplekset. Selve tempelet er av tre, men
omringet av murbygninger

Sri Lankas nasjonalblomst. Alle blomster som ofres til Buddha, har
en bestemt mening, enten for visom, lykke, klarhet i tanken etc

Oktagonen, som nå er et nasjonalbibliotek

En av mange kunstferdige detaljer i
komplekset

Tempel-komplekset sett fra nordsiden

Og til slutt tok Wellington et bilde av familien på tur

Elefanten med bare 3 ben

Den stakkars elefanten med bare 3 hele ben

Dagens hovedmål var elefantparken i Pinnewala, der man har verdens største flokk med elefanter i fangenskap. Elefantene havner her av forskjellige årsaker, og plassen er som et barnehjem eller invalidehjem der de store dyrene får den beste pleie. Det er 86 elefanter i parken, og parken er ev av de største turistattraksjonene på Sri Lanka.

3 ganger om dagen, blir noen av elefantene håndmatet med melk fra flaske, noe som er veldig populært. Vi rakk den andre foringen, og ble vitne til at en 2 liters melkekartong forsvant på sekunder.

Se hvor glad denne elefanten ble av litt flaskemelk

Her i "special care" huset, sto den tristeste av elefantene. Den hadde tråkket på en landmine under borgerkrigen, og hadde nå bare 3 ben. Det fjerde benet var bare halvparten så langt som dete burde, og som erstatning, så fikk den hvile stumpen sin på en passende trestamme som var satt ut til den.

Etter foringen, blir hele flokken med elefanter ledet ned til elven, ja den samme elven som vi har krysset over i hele dag, Maha Oya River. Her får de bade i to timer før de ledes opp igjen. Hoteller og restauranter var bygget rundt denne badeplassen, og vi fikk kongeutsikt mens vi spiste nydelig lunch.

Vi kjøpte oss passende hatter, og vi lærte at det kan lages papir av elefantbæsj.

Flokken med hunnelefanter og barn koser seg i vannet

Innhøsting av ris

En diger bunt med ris bæres opp
til Tsunamien

Vi kjørte gjennom mange rismarker, flere av dem bare noen små lapper inne i skogen. Ris dyrkes i vann, og disse modne maisåkrene minnet oss sterkt om små myrer i skogene hjemme.

Flere steder var deler av avlingen i ferd med å bli samlet inn. Vi så en traktor med en slags skurtresker for ris bakpå kjøre inn på et område, men ingen slike i bruk. Det meste av disse mikroavlingene blir altså høstet inn på gammel, tradisjonell måte.

På et tidspunkt bråstoppet sjåføren for å vise oss en maskin som ble kalt Tsunamien, av tidspunktet den ble konstruert på. Man kunne putte aksene i bunter inn i siden på maskinen, og få kornet ut av en åpning, og strået av en annen.

Ute på marken rett ved, var innhøstingen i full gang, flere bærere bar tunge bører med aks opp til veien og maskinen. Et teppe var lagt ut for å samle opp riskornene, men desverre startet ikke bonden maskinen til ære for oss denne gangen.

Tsunamien gjøres klar til bruk. Elin får innføring i risens fordelaktigheter

Risen kuttes på jordet for hånd, og bæres opp til maskinen

Ris, slik den ser ut på akset